Schapendoes

Bakgrunn/Anvendelse:
På slutten   av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet forekom schapendoes over hele Nederland hvor det fantes kveg- og saueflokker. Gjeterne verdsatte rasen for sin utrettelig lyst til å arbeide og for sin lettlærhet. Schapendoes tilhører den vidtspennende gruppen med langhårete gjeterhunder med kraftig bepelset hode. Rasen er beslektet med bearded collie, puli, owczarek nizinny, old english sheepdog, briard og bergamasco. Alle disse rasene er mutasjoner av bergshunder.

P.M.C.Toepel regnes for å være grunnlegger av rasen. Under annen verdenskrig fikk han opp interessen for rasen. I løpet av årene 1940-1945 rekonstrueres den da nesten utdøende rasen Schapendoes. Raseklubben ble dannet i 1947 og i 1952 ble rasen godkjent på dispensasjon av Raad van Beheer (den nederlandske kennelklubb). I 1954 ble standarden skrevet og registreringen begynte. Den endelige godkjennelsen av rasen skjedde i 1971.

Schapendoes er en gjeterhund som ble brukt, og også i dag brukes for å gjete saueflokker. På grunn av dette er det nødvendig at rasen har stor utholdenhet, rørlighet og raskhet. Evnen til å hoppe er viktig, likeså stor lettlærhet og vilje til å arbeide selvstendig. Rasen må være en typisk gjeterhund av temperament, kroppskonstitusjon og sjel. Schapendoes er også en utmerket familiehund.

Helhetsinntrykk:
Schapendoes skal være en lett bygget hund, langpelset og med en mankehøyde på 40-50 cm. Bevegelsene skal være energisparende og fjærende. Rasen har en oppsiktsvekkende evne til å hoppe.
Schapendoes skal være noe lengre enn den er høy.

Temperament:
Rasen skal være glad, livlig, vennlig og aktiv.

Hodet:
Den kraftige pelsveksten gir et inntrykk av at hodet er større, og også breder og høyere, enn det i virkeligheten er. Skallen skal være nesten flat med moderat markert pannefure og kraftig markerte øyebrynsbuer. Den skal være ganske bred i forhold til dens lengde, nemlig litt bredere enn avstanden fra stoppen til nakkeknølen. Stoppen er bare lett markert og kinnbensbuene kraftig fremtredende.

Nesepartiet er kortere enn avstanden fra stoppen til nakkeknølen og dets overlinje skal være noe lavere enn skallens overlinje. Nesepartiet smalner kun litt inn, men er hele veien dypt og skal ha en svakt rundet avslutning.
Sett fra siden skal underkjeven, selv med munnen lukket, være helt synlig.
Bittet skal være et normalt utviklet saksbitt.

Øyne:

Øynene er ganske stor og runde, ansatt i normal posisjon i øyeåpningen. De er rettet mer fremover enn til siden.
Fargen er brun og skal ikke gi inntrykk av å være sorte. Det hvite i øynene skal bare være synlig når hunden dreier øynene kraftig til siden.
Uttrykket er frimodig, ærlig og livlig. Øynenes form, farve og uttrykk er meget karakteristisk for rasen.

Øre:
Ørene skal være relativt høyt ansatt og verken store eller tykke.
De skal henge fritt, men ikke tett inntil skallen. De har rikelig med frynser og er meget bevegelige, men bør ikke rage utenfor skallens omkrets.

Hals:

Hodet bæres høyt på en sterk og tørr hals.

Kropp:
Skjelettet er finbygget, smidig og spenstig. Moderat buete ribben i en dyp og lang brystkasse med markert forbryst. Rygglinjen er lett velvet over den kraftige og muskuløse lenden. Buklinjen skal være ubetydelig opptrukket.

Ben:
Rette og parallelle ben med god muskulatur. Forbenas gode vinkler bør fremheve forbrystet. Mellomhånden skal være elastisk.
Bekkenet er plassert i god skrå stilling.
Hasene er lave og moderat vinklet. De skal være muskuløse.

Poter:

Potene er ganske store og elastiske, brede og ovale med sterke tredeputer og rikelig med hår mellom tærne. Sporer er tillatt. Tærne skal være godt samlet.

Hale:
Halen er lang, velpelset og forsynt med fane. Måten en schapendoes bærer halen på er karakteristisk for rasen. I hvile henger den nedover, under trav bæres den ganske høyt og svinges fra side til side. I galopp strekkes den helt ut. Når hunden hopper skal halen tjene som ror.
Er hunden oppmerksom hender det at halen løftes høyt. Men den får aldri bæres stivt over ryggen.
 

Pels:

En schapendoes har en tykk pels med tilstrekkelig underull. Pelsen skal være lang, rundt 7 cm eller lengre på bakparten. Den skal være lett bølgete. Tydelig krøllete eller krusete pels er ikke tillatt.
Pelshårene vokser meget tett sammen, de er fine og tørre, men fremfor alt ikke silkeaktig. Der hvor pelsen er lang har den en tendens til å stå ut i "totter" og dette gjør at hunden kan virke omfangsrik, særlig på bakparten.
Rasen skal ha en fyldig hårtopp på hodet og også mustasje og skjegg.

Farge:
Alle farger er tillatt, men blågrått til sort er mest ønskelig.

Bevegelse:
Siden en schapendoes under arbeid galopperer oftere enn dentraver, skal dens bevegelser være lette, fjærende og energisparende. Den skal også være god til å hoppe og vende raskt.

Størrelse:
Skulderhøyde for hanner er 43-50 cm, for tisper 40-47 cm.

Feil:

Enhver avvikelse fra standarden er feil og skal bedømmes i forhold til graden av avvikelse.
Diskvalifiserende feil:
Nervøs eller aggressiv oppførsel.
Bemerk:
For hanner gjelder at de skal ha to normalt utviklete testikler i pungen.